digital fotografi astronomi stjerneatlas dikt poesi kokebok



Alida Bakken VERS FRA VÅGBØ med noen prosaskisser Alida Bakken, intellektuell av legning og syerske av fag, levde hele sitt voksne liv på Vågbø i Tingvoll. Til tross for prestens oppmuntring i unge år om å gå litteraturens vei, valgte hun å lære søm i Kristiansund. Hun tok seg riktignok post i Oslo, men det var i den vesle hjembygda hun etablerte seg. Her levde hun i mange år som alenemor med sønnen Asbjørn, etter en far som sviktet sitt ekteskapsløfte og dro. Det var her hun formet sine tekster, som i ettertid framstår som en følsom og nær fortelling om et liv, om ønsker og savn. At hun som førtiåring giftet seg og fikk et utviklingshemmet barn, forteller sitt om hennes møte med livet. Synnøve ble pleiet hjemme til morens alderdom, siden fikk solstrålen institusjonsplass på Hellandsheimen i Vestnes, et par buss- og ferjereiser unna barndomshjemmet. Samtidig er denne tekstsamlingen blitt en beretning om et lite bygdesamfunn – det kunne ha vært hvor som helst – og om forandringer gjennom et århundre. Lysene er sloknet i mange av vinduene, bua er borte, og mye med den. Borte er også Alida, som fikk oppleve 91 sommere, fra 1897. Men hennes vidsyn strekker seg bortenfor Vågbø, og ut over hennes egen tid. Språket i denne dikt- og prosasamlingen er bokmål, preget av tidsskifter, med noe dialekt, slik Alida Bakken selv skrev sine tekster. Det er ikke gjort språklige forandringer, og tekstene preges av det store tidsspennet. Alida Bakken valgte å bruke riksmål som skriveform, selv om hun var glad i nynorsk og dialekter. Hennes tanke var at riksmålet skiller seg så tydelig fra dialektene at disse ikke blir utvatnet, noe hun fryktet at et skriftmål som ligger nær opp til talemåten ville føre til på sikt. Hun var et livsradikalt menneske, en stillferdig og vever skikkelse det ytre, lun og stillferdig i vesen, men en stor kvinne til sinns. Hun visste å ta vare på sine medmennesker, samtidig som hun ikke var redd for å si fra når hun mente at det var på sin plass. Selv kritikk fremførte hun med en snert, og med glimt i øyet. Tittel: Alida Bakken Vers fra Vågbø med noen prosaskisser Utsalgspris kr. 228,– ISBN 82-7780-047-9 110 sider, bokmål, noe dialekt A5-format 14,85 x 21 cm Stivbind, gullpreg, smussbind – en meget forseggjort bok Utgiver: Abrakadabra forlag, 6630 TINGVOLL Tlf. 71 53 41 58, faks 71 53 15 57, e-post: post@abraforlag.no Ta gjerne kontakt for anmeldereksemplar! Tre utvalgte dikt av Alida Bakken Frihet og trygghet Jeg sitter i fengsel – det høres stygt, men igrunnen er det vidunderlig trygt. Friheten synes meg stor og fager – når jeg får den i hånden, blir den så mager. A la Moderne Eg ser tri puter tri sofaputer dei ligg oppå ei gamal kiste dei ligg oppå kvarandre det er ikkje plassen deira plassen deira er her i sofaen men her ligg eg – og ser på dei tri putene som ligg oppå kvarandre som flyktningar i ein båt (Uten tittel) En kar ifrå Tingvoll fløtta te by’n, der for’n te værs som et olja lyn, han ha slik flaks og magan hass vaks, teslutt så vart’n et syn! Følgende intervju er hentet fra Tidens Krav, Kristiansund N, 19. november 1987 For bruk ut over sitatretten må avisa og journalisten kontaktes for bruk Livskunstneren Hvem skulle tro at den spinkle lille damen fyller 90 år i dag? Øen om Alida Bakken på Vågbø er spinkel å se til, er hun fresk og frodig som få. Klar i toppen og har sine meninger om mangt og meget. Og er heller ikke redd for å si ifra. I dag er hun altså 90 og kan se tilbake på et innholdsrikt liv. Avisene pløyer hun igjennom hverdag og gjør seg opp en mening om det som står på trykk. Dagens 90-årsjubilant er en engasjert dame med mange interesser. Av Kirsten Smeby – Joda, jeg liker å følge med i det som skjer. Og diskusjonene til E.P.sen har jeg sansen for. Jeg liker ham, avslører Alida. Sjøl har hun vært en flittig bidragsyter til Tidens Krav opp gjennom årene, men nå har hun sluttet å skrive. Jeg har ikke vært god til å skrive i det siste, sier hun. Helt riktig er det ikke, for Alida skriver fremdeles sine små vers. Og hvilken annen 90-åring har opplevd å få utgitt sine samlede verker i anledning dagen? En kjærkommen overraskelse og hyllest fra sønnen Asbjørn og de to barnebarna i Oslo. De har samlet Alidas prosa og vers fra Vågbø – folkeminner kaller barnebarnet det i forordet – i to permer. Alida har utrolig god husk. Hun vokste opp på Vågbø og har bodd i hjembygda nesten hele sitt liv, bortsett fra noen år da hun som ungjente var sydame i Kristiansund. – Å, jeg husker så altfor mye, både fra ungdommen og alderdommen, det er nesten rent fælt hvor klart ting står for meg, sier Alida og legger til at hun synes livet er langt, men det har gått fort. Hver dag, hver uke, har gått så altfor fort. – Jeg synes det er ensomt nå etter at mannen min døde for fire år siden, men Asbjørn kommer heldigvis hjem så ofte han har anledning. Det betyr alt for meg. Jeg gleder meg til hver gang han kommer, og straks han er her begynner jeg å grue meg til han skal reise. Men jeg vil bo her på Vågbø, og blir jeg for skrøpelig får jeg flytte på aldershjemmet, sier Alida bestemt. Hun berømmer samtidig hjemmehjelpen og naboene på Vågbø. – Det er et enestående forhold mellom naboene her, det må du få med. Før i tiden, da Alida sydde brudekjoler og pyntet brudene, var det populært med myrtekrans i sløret. Akkurat myrte er det ikke lett å få tak i lenger. Men på bordet foran Alida står en grønn og frodig myrte, som det omsider lyktes Asbjørn å få tak i. Noe som gleder Alida. Alida er født i forrige århundre, og hun vokste opp i mye kjærlighet, forteller hun. – Det var lite penger, men vi hadde nok mat. Jeg tror ikke jeg ville vokst opp nå. Ungene har det ikke så godt i dag som vi hadde den gang. Nå kommer de hjem til tomme hus. Minnene er der i bilder. En reise til byen fortonet seg helt annerledes enn i dag. Eneste mulighet å komme seg til Kristiansund var med dampbåten. – Vi måtte ta båten rundt hele fjorden og vi så Stangvik kirka helt til middags. Før vi rundet Aksneset hadde båten vært innom alle fjordene, ler Alida. Alida Bakken har bestemt meninger og er fremdeles sterkt engasjert i åndssvakeomsorgen, som det kaltes før i tiden. Hun har en datter på Hellandsheimen på Vestnes, som hun besøker så ofte hun kan. Hun er veldig i mot nyordningen med tilbakeføring og integrering, sier hun, og begrunner det med at hun tror ikke kommunene er i stand til å ta seg av de psykisk utviklingshemmede i den grad det kreves. Dessuten synes hun at de har det godt på Hellandsheimen og andre institusjoner. – Jeg vet hvordan det er å ha barn både hjemme og på institusjon. Synnøve var hjemme til jeg var 80 år. Det var det verste jeg har opplevd da jeg måtte ha henne fra meg. Men når en blir så gammel, er man bare nødt til det. Og hun har det godt der hun er nå. Blant de mange versene i hennes eget bakeverk, finner vi et artig minne fra Kristiansund, kalt «Under paraply'n». Her reflekterer Alida over det å være ung og forelsket og sverme under Paraply'n ved Svanedammen. Eldre kristiansundere husker sikkert fremdeles denne skyggefulle pletten med kyssebenker? – E' har levd to liv, sier Alida gåtefullt. Og det tror vi så gjerne. Den damen har mye å fare med, ennå er det lenge til hun blir hundre. Men Alida velger selv å avslutte fødselsdagsintervjuet med sitt siste vers som kort og godt heter «Takk»: En takk til Gud som meg bevarer og lar meg våkn til en dag på ny at han på mine bønner svarer og lar meg leve under englevingers ly – en takk til alle gode granner som går Hans ærender så villige og glad, det er den morgenhilsen son sender.