KAMERATESTER – STOL PÅ DEG SELV

Det finnes mange nettsteder hvor digitale kameraer tester. Testene omfatter i hovedsak hvor skarpe bilder de ulike kameramodellene gir, hvordan fargegjengivelsen er, og hvor bra personen som utfører testen synes at betjeningen av kameraet ulike funksjoner er tilrettelagt. Men testene sier egentlig svært lite om hvor velegnet et kamera er for brukeren. Det er heller om kameraene, og er det

Tester av kameraer sier lite om hvor robust et kamera er, og hvor feilfritt det sannsynligvis vil oppføre seg i årene som kommer, eller hvordan det vil fungere f.eks. som familie- og feriekamera. Tåler det å ligge i en soloppvarmet bil? Er det morsomt å bruke? Og hvem skal avgjøre om et kamera er tøft, vakkert eller seriøst, om ikke nettopp brukeren? Man kan også stille spørsmålstegn ved om slike tester bidrar til noe som helst i et marked med hard konkurranse og hvor dårlige produkter ikke har en sjanse.

Selv om testene gir et overblikk av kameraets tekniske finesser og ytelser, forteller de heller lite om et kamera tilfredsstiller dine ønsker og behov eller ikke.

Kameratester utføres i all hovedsak med fokus på det tekniske, ikke det billedmessige. Og de som utfører testene, er nærmest uten unntak middelaldrende menn. De har gjerne også et følelsesladet forhold til «sitt» eller «sine» kameramerker. Man skal ikke ferdes mye i fotomiljøer før den evinnelige og meningsløse «er-Nikon-eller-Canon-best-debatten dukker opp. Hvorfor ikke heller diskutere hvem som er best fotograf?

Uansett hvilken metode som benyttes for testing av kameraet, enten den kalles Digitscore eller noe annet fancy, er testene et resultat av subjektive vurderinger, som regel fra én enkelt person. Forsøk på poenggivning blir ikke annet enn kvasivitenskapelig synsing, grunnlaget for bedømning vil uansett være basert på hva man legger til grunn for bedømningen, hvilke momenter det legges vekt på, hva man selv mener, osv. Og hva sier egentlig «68 poeng», fem stjerner eller «meget godt» om et kamera, som du kanskje ikke engang kan tenke deg å kjøpe?

Og hva innebærer det når kameratesteren mener at et stort og tungt speilreflekssystem med utskiftbare objektiver gir noe bedre skarphet enn et lett, lite og kompakt kamera med fast zoomobjektiv, som likevel dekker manges behov. Betyr dette at sistnevnte har lite markedsgrunnlag? Neppe. Det sier aller mest om testerens eget valg av kamera.

Vi som fotograferer mye skaffer oss våre egne erfaringer. Vi prøver kameraer fra forkjellige produsenter. Noe faller i smak, annet ikke. Noe synes utmerket til å begynne med, men falmer etter kort tid. Annet kan vokse til kjærlighet på sikt. Og nostalgiens overglattende slør kan gjøre hva som helst til det skjønneste på jord, bare vi får avstand nok fra det.

Selv har jeg et iskaldt forhold til Leica, som jo framstår som prestisjemerke nummer én. Jeg hadde tre speilreflekskameraer og mange objektiver av dette merket, og alle kamerahusene brøt sammen på få år, ett av dem opptil flere ganger. Tre av objektivene gikk også i stykker etter ganske kort tid. Plutselig stod jeg med alle glasselementene fra et av objektivene i hånden. På et annet objektiv fikk verkstedet aldri skikk på blendermekanismen. Etter den sørgelige perioden med Leica-kameraer på magen, gikk jeg tilbake til min ungdoms «forelskelse», kameraer fra japanske Minolta (faktum er at disse lå i en prisklasse som jeg hadde råd til). Mange kameraer og mye utstyr fra denne produsenten, også digitalt, har fungert uten feilslag gjennom mange år, med tyngre bruk enn normalt. Dette til tross for at Minolta i min ungdom gikk for å være noe av det dårligste på markedet.

Disse erfaringene gir grunnlag for mitt ståsted, og mine anbefalinger til dem som ønsker seg et kamera som ikke går i stykker med det første. Det er ingen grunn til å tro at andre er mindre knyttet til egne erfaringer og følelser. Se bare hvor knyttet mange kan være til «sitt» bilmerke, eller til kolleksjoner fra «riktig» motehus ...

HVA SIER EGENTLIG TESTENE?

SKARPHET
Skarphet er kameratesternes yndling nummer én. Man måler hvor mange linjer per millimeter kameraet klarer å gjengi mot en testtavle i studio. Ut fra dette skriver man avhandlinger om hvorfor resultatene er bra eller ikke, og sammenligner høytidelig hvordan det ene kameraet ligger an i forhold til de andre. Marginale forskjeller vies gjerne stor oppmerksomhet.

Strengt tatt er det kameraets oppløsningsevne man måler med denne metoden. Dette forteller hvor fine detaljer kameraets optiske system og bildebrikke til sammen kan gjengi.

I virkelighetens verden er ikke oppløsning avgjørende for om vi oppfatter bildet som skarpt eller ikke. Betydelig viktigere er det at forskjeller i kontraster gjengis tydelig, og at skillene mellom kontrastnivåer framheves tydelig, men ikke overtydelig.

For å kunne gjenkjenne en person på et bilde (mennesker er trolig det mest populære motivet å rette kameraet mot) er detaljoppløsning av underordnet betydning. Selv et mørkt og dårlig oppløst ansikt lar seg overraskende lett kjenne igjen.

Et bilde med høy grad av detaljgjengivelse vil riktignok framstå som en mer realistisk beskrivelse av motivet. Dette benyttes bevisst, bl.a. av fotokunstnere. Gjengis motivet mer utvisket, f.eks. grovkornet eller lett ute av fokus, vil det oppfattes som mer poetisk, noe som gjerne appellerer til beskrivelse av stemninger eller følelser.

Skarphet er heller ikke alltid en nødvendighet for å kunne selge et bilde. Et eksempel er et grovkornet papparazzi-bilde (pågående fotografer som lever av å ta bilder av kjendiser) av Justin Timberlake i våt T-skjorte og shorts og Cameron Diaz i badedrakt når de kysser i sjøkanten. Salgssum ca. 400 000 kroner til ett sladreblad, og forventet salgssum på verdensbasis over én million kroner! Og dette er ikke enestående.

Motsatsen er bildene fra jetflyenes verden som fotografen Joe McNally tok for tidsskriftet National Geographic i anledning 100-årsjubileet for Brødrene Wrihts motoriserte, vinglete og historiske sekunder i luften. Først etter grundige overveielser fikk han klarsignal til å benytte utelukkende digitalt kamera (Nikon D1X med ca. 6 millioner bildepunkter) til tidsskriftets hovedhistorie som ble trykket senhøsten 2003. Først måtte redaktørene og den tekniske staben overbevises om at bildene var skarpe nok. Stor utskrifter fra en Epson Pro 9600 skriver sørget for dette. De ble overbevist! Et av bildene ble til og med trykket på utbrett, med total bredde ca. 75 centimeter. Mange andre tidsskrifter har gjenom flere år benyttet digitale bilder i utstrakt grad. Men når konservative National Geographic kommer etter, da løfter man på øyenbrynene.

MYK OG JEVN TONEREKKE
Vel så viktig som detaljoppløsning for inntrykket av et fotografi, er at toneoverganger gjengis mykt og jevnt, at større flater har «rene og gode» farger, og at bildene gjengis med en kontrast som gjør at motivet virker troverdig.

Dette er gode egenskaper for bilder som skrives ut på fotopapir hos fotografen eller på en fotoskriver hjemme, uten noen form for bildebehandling, altså tilsvarende det å levere filmen til framkalling.

Skal vi behandle bildene digitalt, kan alle disse forholdene enkelt påvirkes og korrigeres med datamaskinen.

FARGER
For kameraer som testes måles fargenøyaktighet ved hjelp av standardiserte fargekart, også dette utføres i studio. Normal belysning varierer for mye til at resultatene blir ensartet. Så vises eksempler på hvordan nøkkelfarger gjengis med det testede kameraet, og hvordan fargene eventuelt avviker både i forhold til testtavlen og fra kameramodell til kameramodell.

Selv om synssansen (øye og hjerne) registrerer farger temmelig likt fra person til person, opplever vi farger nokså forskjellig. Vi påvirkes av kultur, samfunn, og av felles og personlige erfaringer. Personlig smak spiller naturligvis også en betydelig rolle.

De fleste vil foretrekke bilder med noe varm fargetone dersom de får velge mellom flere kopier av det samme bildet, men med avvikende fargetone.

Øyet er meget tilvenningsdyktig når det gjelder farger. Om vi betrakter et motiv i kaldt, blått lys fra en overskyet himmel eller i varmt kveldslys fra en sol lavt på vesthimmelen, tenker vi ikke særlig over fargene som vi ser. Et ansikt vil ha greie hudtoner nærmest uansett lysforhold. Selv det rødoransje lyset fra husets glødelamper tilpasser øyet seg uten vanskeligheter.

Betrakter vi et bilde med relativt nøytrale fargetoner under ulike lysforhold, vil øyet også tilpasse seg slik at vi oppfatter fargene som rimelig realistiske.

Ser vi på et bilde med kraftig fargestikk, vil øyet oppfatte dette relativt lett, fordi øyet tilpasser seg etter fargene i omgivelsene. Et mildt fargestikk vil imidlertid de færreste registrere, så sant ikke bildet betraktes sammen med flere tilsvarende bilder med forskjellig fargetone.

Selv om kameraet gjengir fargene nøytralt, er det ikke sikkert at data- eller fjernsynsskjermen som bildene vises på gjengir farger nøytralt, eller at skriveren som benyttes for å lage papirkopier gjengir bildene i samsvar med de fargene som registreres i kameraet. Det kan også være at vi selv foretrekker en noe avvikende fargeskala, og i så fall vil dette være riktig for oss.

Det viktigste er altså ikke at kameraet gjengir farger nøytralt, men at vi er fornøyde med fargegjengivelsen.

BETJENING AV KAMERAET
Betjeningen av kameraet bør oppleves som intuitiv og spontant, og kameraet bør ligge godt i hånden. Mer er det egentlig ikke nødvendig å vite. Hvordan andre opplever å bruke et kamera, har liten betydning for oss.

Et kamera er enklest å bruke når de vanligste valgene kan gjøres med knapper, brytere og ratt utenpå kameraet, og når disse er godt merket. Tydelige symboler hjelper oss til å huske på hva de ulike innstillingene står for.

Dypere innstillinger, f.eks. av bildestørrelse, dataformat for lagring, fargerom, grad av tilført skarphet, osv., bør være lett tilgjengelig på kameraets skjerm. Menyene på skjermen skal ikke være kryptiske å forstå, og de skal være lett tilgjengelig. For mange undermenyer er ikke bra.

DU ER SELV DEN BESTE TESTEREN
Kjøp av nytt kamera er for enkelte unnagjort på få minutter, for andre kan det ta dager og uker å bestemme seg. Uansett bør du før kjøp prøve kameraet i hendene, og se til at du skjønner de viktigste innstillingene. Resten kan man alltids finne ut av i bruksanvisningen (finnes den på norsk, eller i det minste på et skandinavisk språk?).

Kjøp et kamera du liker. Det er vel så viktig at man trives med kameraet enn at det får fire eller fem stjerner i en test. Og bruk av et kamera er en tilvenningssak. Med trening mestrer man kameraet bedre, og kan mer spontant fange de riktige øyeblikkene.

Kort sagt: Stol på deg selv, og ikke hør så mye på de som tester eller selger kameraer. De har sine motiver for å påvirke deg.

Testeren av kameraer mener at alle skal kjøpe det samme kameraet som ha selv setter så stor pris på. Han ser best sine egne ønsker og behov.

Og selgeren av kameraer vil først og fremst tjene penger, selv om han også ønsker fornøyde kunder.

TILLEGG
Til slutt må jeg innrømme at jeg leser en del anmeldelser av kameraet, og jeg blir litt smigret når «mitt» merke kommer godt ut og lettere opprørt når testeren er uenig med meg.

Likevel, når jeg betrakter de kjedelige og til dels meningsløse fotografiene som testerne gjengir i forbindelse med utprøvingen av billige og dyre kameraer, skjønner jeg at de er mest opptatt av å se på kameraene, ikke å se gjennom dem!